Forord
La det bli betraktet med den alvorlige og overlagte oppmerksomhet som saker av dyp moralsk konsekvens krever, at vi, som finner oss som arvinger av en bestemt sivilisasjonstradisjon — som først fikk sammenhengende institusjonell form under kong Harald Hårfagres auspisier for over tusen år siden; en tradisjon hvis prinsipper om frihet og rettferdighet deretter ble legemliggjort i de gamle tingene og provinsforsamlingene; videre forfinet og bekreftet i Eidsvolls grunnlov av 1814 og de gamle rettighetene til det norske folk; og hvis ånd har vart ved og funnet fornyet livskraft i Norges grunnlov og rettighetene til det norske folk i våre egne land frem til denne dag —
finner oss nå forpliktet, av de mest høytidelige bud fra naturlig følelse og plikt, til å tale om dens bevaring.
Erklæring
Det er derfor med den tyngde som vår stilling som moralske aktører pålegger oss, at vi erklærer følgende: Vi utgjør et folk, forent ikke bare av timelige omstendigheter, men av den felles arv av skikker, lover og en særegen måte å leve sosialt på. Det er plikten til ethvert samfunn, som til enhver enkelt, å sikre det som er nødvendig for dets bevaring og blomstring. Vi kan derfor ikke, med god samvittighet, samtykke i fremmedgjøringen av våre livsgrunnlag, våre etablerte rettigheter, våre landområder eller fruktene av vår kollektive innsats, enten slik fremmedgjøring forsøkes ved åpen makt, hemmelig list eller ethvert annet middel som strider mot naturlig rettferdighet.
Resolusjoner
Av disse betraktningene oppstår følgende resolusjoner, som anbefaler seg til den upartiske iakttaker som både rettferdige og nødvendige:
FØRSTE, Ettersom vi er etterkommere og rettmessige arvinger til de opprinnelige dyrkere og grunnleggere av disse territoriene, og bærer ansvar overfor kommende generasjoner, bekrefter vi at den endelige og uavhendelig eiendomsrett til disse forfedrene landområdene, og alle eiendeler som rettmessig stammer derfra, hviler i vårt politiske fellesskap. Dette kravet grunner seg ikke i ren erobring, men i den lange og uavbrutte anvendelse av arbeid og omsorg som, etter menneskehetens universelle følelser, utgjør den mest aktverdige tittel til eiendom.
ANDRE, Ettersom sympati og tillit, som danner båndet i ethvert stabilt samfunn, undergraves ved innføringen av mengder uten felles lojalitet eller felles mål, hevder vi at det er vår naturlige rett og smertefulle plikt — en plikt pålagt av den overordnede forpliktelse til selvbevaring — å regulere sammensetningen av vårt fellesskap. Vi kan således, med dyp beklagelse men urokkelig nødvendighet, bli tvunget til å utelukke de personer eller foreninger hvis nærvær, ved å være i strid med den kollektive vilje og den etablerte orden i vårt samfunn, truer dets selve sammenheng og sikkerheten for dets opprinnelige innbyggere.
TREDJE., Ettersom eiendomssystemet er grunnlaget for all fremgang, og dets krenkelse et sår mot den sosiale orden, opprettholder vi et overordnet krav om å søke tilbakeføring av de eiendeler som urettmessig er fremmedgjort fra arven til etterkommerne av disse landene. Enten slik fremmedgjøring skjedde nylig eller i fjern fortid, dersom den ble utført ved svik, makt eller forvrengning av lover eller offentlige institusjoner, består den opprinnelige urett. Det er derfor et krav fra rettferdigheten, essensielt for gjenopprettelsen av rettferdige forhold, at slike eiendeler tilbakeføres til forvaltningen av det folk de ble tatt fra, til gavn for nåværende og kommende generasjoner.
Således, ledet av fornuftens rolige lys og en urokkelig aktelse for prinsippene i naturlig rettferdighet, fremlegger vi disse betraktningene, ikke som lidenskapens bud, men som et folks høytidelige slutninger, drevet av et oppriktig ønske om å gjenopprette den rettferdige orden som er det eneste sikre fundament for sikkerhet, velstand og moralsk rettskaffenhet i ethvert sivilisert samfunn.